Om store overraskelser og heite vampyrer: Deborah Harkness – Alle sjelers natt

I ærlighetens navn: Da omtalen av denne boka nådde bokhandelen jeg jobber i tenkte jeg følgende: “Neeeeeei. Ikke enda en!”. Jeg (og flere med meg?) er overforet, stappmett og drittlei de siste års vampyrromaner, kodeløsningsmysterier og billig, seig, klissete romantikk. Greit, forbudt kjærlighet, gamle ting, bla bla bla. Og så blir det hype og så blir det film og før en vet ordet av det figurerer plastutgaver av karakterene i HappyMeal på McDonalds. Kjedelig!

Det som fikk meg til å legge forutinntattheten til side var faktisk det norske forlaget som gir ut romanen. Dette vil jeg påstå at er en veldig utypisk Pax-bok. Pax driver stort sett med sakprosa, mye innen språk, debatt og historie samt en del, relativt sett, sære oversatte romaner. Mitt tidligere inntrykk er at det er et forlag med flinke folk som vet hva de driver med, så når de gir ut en vampyrroman må det jo være noe med den.

Og gjett, da! De som fikk tilbringe påsken i mitt selskap måtte pent finne seg i å dele min oppmerksomhet med heksen Diana Bishop og den ufattelig heite, eldgamle, franske vampyren Matthew Clairmont. Disse to møtes på universitetet i Oxford der Diana er stipendiat i vitenskapshistorie og alkymi og kommer over et gammelt, mystisk manuskript. Det er flere som gjerne skulle hatt kloa i de gamle sidene, og jakten på dette fører Diana og Matthew både gjennom tid og rom, mens de under flukten, erh, utforsker hverandre og den store, umoglege hugleiken. Uten å røpe for mye – det er duket for store doser mystikk, dramatikk, romantikk og en hel del andre ting på -ikk. Samtidig er historien spekket med henvisninger til historiske hendelser og personer (vi snakker om mange hundre år gamle vampyrer her, må vite) som gjør historien både levende og underholdende for historienerder.

Greit, vi har hørt det før. Oppskriften er utvilsomt både gammel og god, men det kjennes absolutt levende ut – don’t fix it if it’s not broken, liksom. Karakterene er befriende menneskelige, også de som ikke er mennesker, og de er voksne folk med voksne tanker og følelser som gjør, ja, voksne ting. Deilig å slippe tenåringer som bruker tusenvis av sider på å jobbe seg fram til sitt første kyss. Diana Bishop er utvilsomt en av de mer sympatiske romankarakterene jeg har blitt kjent med i det siste, hun er både levende og ekte, løper, krangler og ror og nekter å la seg pille på nesen av verken sjåvinisme eller – bokstavalig talt – eldgamle sannheter. Matthew Clairmont er akkurat så deilig (deilig!) arrogant man forventer at en mann som har levd gjennom mange århundrer skal være.

Med sine drøyt 650 sider er dette definitivt en underholdningsroman i mursteinsklassen, og tar man romanen for det den er oppfyller Alle sjelers natt alle kriteriene i sjangeren – og vel så det. Etter gjennomlesning vil jeg fortsatt helst ha fordommene mine om vampyrromaner i fred, takk, men okei: dette funker. Og jeg skal inrømme at jeg hoppet litt i stolen da jeg skjønte at den er første del i en planlagt trilogi – det kommer med andre ord mer!