En heltinne snakker fra det hinsidige: Mia Berner – Tretten

Mia Berner. Forfatterportrett fra forlagets hjemmeside.

Det er noen mennesker som, helt uten dikkedarier, kommer inn i din tilværelse, direkte eller indirekte – og blir der. Mia Berner gjorde det. Jeg husker ikke når det var, men en gang tidlig på eller mot midten av totusen-tallet var hun i hvert fall hjertelig og intenst til stede i den norske offentligheten. Jeg leste alt jeg kom over av avisartikler, kommentarer og petiter, og maste i ukesvis på det lokale biblioteket for å få tak i diktsamlingen PS: Anteckningar från ett sorgeår og de tidligere romanene hennes.

En gang tok jeg mot til meg og kontaktet henne på telefon. Jeg hadde lest en petit Berner hadde på trykk i Klassekampen jeg ønsket å videredistribuere, så jeg ville spørre først. Det er en av de telefonsamtalene man ikke glemmer så lett. Nervøs som jeg var snakket jeg alt for fort og utydelig, og det ble ymse dialektiske forvirrelser før jeg fikk presentert mitt ærend. Fra den andre enden slo det meg en dame minst like skarp og velformulert som jeg hadde tenkt meg, noe som førte til ytterligere nervøs stotring fra min side. Men jeg fikk ja, takket pent og sendte et eksemplar av magasinet teksten ble trykket i som takk. Det var en hendelse som nok betydde mer for meg enn for Mia Berner selv, men like fullt fikk jeg et ørlite og fullstendig uforglemmelig glimt av en samtale med denne kvinnen som på et så passende tidspunkt ble en del av min bevissthet.

Det er den intense tilstedeværelsen som preger boken Tretten som Mia Berner gav ut posthumt på Juritzen Forlag tidligere i år. Lenge før hun døde i desember 2009 skrev Berner på disse skildringene av egne barne- og ungdomsår. De har form av dagboksnotater, kanskje skrevet med en voksen kvinnes blikk på egen oppvekst, men like fullt med barnets synspunkt og innlevelse. Man må spørre seg: kan en mor hate sitt barn? Som flere har snakket om i sine omtaler av denne boken, omtales Berners mor nærmest som en demonisk skikkelse i barnets øyne. Verken mor eller datter har det spesielt godt med hverandre, og morens stadige avstraffelser er virkelig demoniske og onde, sett med både barne- og voksenøyne. Likevel snakker teksten til meg som Berners forklaring til sitt barne-jeg – uten for store ord og tydelige utlegninger forstår leseren at moren nok hadde det vanskelig med sitt, en fortiet psykisk lidelse og en tilværelse som ikke ble slik noen hadde tenkt. Berners barndom beskrives akkurat slik den var opplevd: hjerteskjærende og fæl i det ene avsnittet, likevel med harmoni og sans for mennesker og estetikk i det neste:

“Men jeg kan vise dem alle de flotte staudene og de krypende einebærbuskene og sukkulentene, som far sier. Alt dette som bygger seg opp mot gullfiskdammen i midten. Ovenfor det nye, høye steingjerdet er det også kommet blomster i gresstuene. Sedum acris, sier far. Og så strandnelliker og tiriltunge, som jeg har bedt om å få dit siden jeg liker dem så godt. Det liksom kiler litt i munnen å si tiriltunge.

(…)

- Mia har ikke vært snill. Hun skal ikke ha noe selskap, og ingen presanger. Så, adjø, da, småpiker. -Det passer kanskje bedre neste år, legger mor til før hun snur seg for å gå inn igjen. Det spørs, rekker jeg å tenke, om de tør ta den sjansen da.”

Språkføringen er umiskjennelig Bernersk, og minner i stilen om fortellingene i den selvbiografiske boken Fordi det er slik jeg ror (Kagge, 2005) som Mia Berner selv omtalte med ordene “Den handler om puling!”. Det er direkte, likefram og ærlig. Jeg leser nok mye av den voksne Berner inn i tekstene. Hennes forhold til faren, som beskrives som nært og varmt, betraktninger om liv og samfunn under oppveksten, med barnepiker og tjenestejenter – alt er det nok preget av at det er en voksen som skriver. Allikevel er det barnet man ser for seg.

Boken avsluttes med et langt etterord av Morten A. Strøksnes, som forteller om hans og Berners vennskap i hennes siste leveår, og gir en fyldig biografi om hennes tidlige liv, karriere og utgivelser. Alt i alt en sår, vakker og velskrevet erindringsbok, skrevet slik at man ønsker seg mer – og et godt utgangspunkt for videre lesing av Mia Berners tekster. Berner er i teksten, realistisk og magisk fabulerende rundt både eget liv og dikting.

Måtte hun hvile i fred, den røde damen.

Omslag fra forlagets nettsider.