Med Ragnar på Bergensbanen: Ragnar Hovland – Kunsten å komme heim

Tog. Bildet lyver. Det er fra en annen tur, et annet sted, en annen tid. Men det var nå det jeg hadde liggende.

Jeg liker å kjøre tog, og jeg gjør det så ofte jeg kan. Nei, det er løgn. Jo, jeg liker å kjøre tog, men jeg tar langt mindre tog enn jeg kunne ha gjort, og langt mindre enn jeg strengt tatt burde. Sist gang jeg reiste fra Oslo til Bergen hadde jeg for min egen samvittighets skyld, og fordi jeg for en gangs skyld følte jeg hadde tid, kjøpt billett til toget. Det skulle bli så fint så. Noen stille, langsomme timer med selskap av bare meg og togvogna. Kanskje en bolle og en kaffe sånn halvveis. Landskap å se på, og færrest mulig samtaler. Men også Bergensbanen har sine svake sider, og på noen av turene – bare svake sider. Når det regner, for eksempel. Når verken varme eller klimaanlegg er på stell, så luften i vognen er både iskald og tjukk som tåke samtidig. Når det er signalfeil på det som føles som annenhver kilometer hele strekningen fra Oslo til Drammen. Når disse signalfeilene i sin tur igjen fører til at vi blir forsinket og det ikke en gang blir tid til en kort røykepause hverken her eller der, langt mindre den lille halvtimen på Flåm, Finse eller Ustaoset der man kan se på fjellene og strekke på beina. Når kaffen er sur, og vogna du sitter i er full av tyske tenåringer på skoletur som snakker veldig mye og veldig høyt og veldig tysk alle de syv timene det tar å komme seg fra hovedstaden til regnbyen. De dagene, når du forbanner både fjell og fjorder, samt din egen lommebok og optimisme som gjorde at du kjøpte togbillett i stedet for å fly. Når du reiser fra en by du elsker til en du bare bor i.  Det er da man skal trø varsomt med tanke på hvilken bok man tar med seg, men det var i det minste noe jeg klarte å få riktig denne miserable maidagen på toget.

Nå skriver jeg meg bort.

Altså, det var denne essaysamlinga til Ragnar – Kunsten å komme heim og andre essay, som kom ut på Samlaget her for en stund siden. Aldri har vel en ulest bok passet bedre i den overfylte veska mi som på denne togturen. Her er nyere og eldre tekster sakprosatekster fra ymse sammenhenger, forfatteren forklarer dem godt nok selv i forordet så det skal ikke jeg gjøre, men jeg skal si noen ting.

Kan jeg kalle deg Ragnar? Det er det jeg og kollegene går på jobb gjør, nemlig. Jeg tror du er typen til å ikke ønske alt for mye oppmerksomhet rundt din egen person, og i hvert fall ikke når du er på Flesland en tidlig formiddag og vi frimodig spør om du kan signere den nye boka og jeg prøver å si noe vettugt og så ble du så stille at jeg ble flau. Unnskyld. Vi skulle latt deg i fred og dyrka deg i det stille. Vi bare liker deg så godt. Jeg fortsetter å kalle deg Ragnar. Håper det i orden.

Ja, og så var det denne boka. Det er alltid godt å lese Ragnar sine tekster. Og så så fryktelig vanskelig å si noe om dem. I møte en forfatter hvis mange verk har hedersplass i min egen bokhylle, med et språk så samtidig lunt og bitende, at svært mye blir en skolestil til nogen minus i karakter i sammenligning. I hvert fall mine egne ord. I Ragnar sine essays er alt fra de mjuke, lune skrivelsene om oppvekst og barndomshjem,  via hylende morsomme betraktninger om banning og ukvemsord, og tekster om andre forfatteres bøker som gjør at man kjenner man har en privat omvisning i noens høyt elskede bibliotek. Baksideteksten sier de handler om bøker og om reising. Og strengt tatt er det beskrivelsen de trenger.

Det er ingen døde punkter i løpet av de to hundre og femti og noe sidene disse korte og lange tekstene utgjør. Ikke en pause som oppleves for lang, ikke ett eneste ord med fyllstoffkarakter eller cellulosesmak. Bare en titt inn i universet til det som må være en av de klokeste forfattere som trør Norges mark, både nå og før og framover. Subtile hint om tidligere bøker, både hans egne og andres, som gjør at du legger til titler på leselista du knapt hadde løftet opp hvis du så dem på biblioteket. Tekster som gjør at du finner fram gråblyanten og setter tjukke streker under hele avsnitt og store utropstegn i margen. Det er i hvert fall det jeg gjør.

Så var det altså denne miserable togturen. Hvordan kan man skrive metaforisk om at forfattere er som støttende skuldre, gode kamerater og snille onkler i et så lite land som Norge, i så små byer som Oslo og Bergen? Det kan bli pinlig. Det jeg prøver å si er at en sjelden gang er riktig bok på så fryktelig riktig sted at det kjennes ut som om forfatteren sitter i setet ved siden av og dere deler en termos kaffe og han leser høyt. Og takk for det.

Kunsten å komme heim og andre essays, altså. Samlaget 2011, og i halvgått år har jeg allerede funnet årsbeste. Takk.

Omslag fra forlagets nettsider.