Ti ting du ikke visste om å jobbe i bokhandel

Illustrasjonsfoto: Sergio Montijano. Lenket til Flickr-kilde, CC-lisens.

(Eller egentlig: Ti ting du ikke visste om oss som jobber i bokhandel)

Én: Det hender jeg forelsker meg i menn på grunn av bøkene de kjøper.

To: Det hender jeg juger så det renner av meg for å svare på et spørsmål om en bok jeg ikke vet noe om – og som oftest kommer jeg unna med det.

Tre: Det hender jeg sier at en bok er forferdelig kjedelig, fordi jeg er så utrolig lei av å selge den og heller vil selge en annen. Hvis jeg får til det blir jeg glad, hvis kunden allikevel kjøper boka jeg syns er kjedelig hender det at jeg tenker jeg “javel, synd for deg at du ikke hørte på meg”.

Fire: Det hender jeg begynner å grine på jobben fordi folk kan være så forferdelig kjipe mot deg når du står bak en disk.

Fem: Det hender også at jeg begyner å grine fordi folk er så utrolig fine mot meg der jeg står bak disken.

Seks: Det hender jeg bestiller et eksemplar av en bok jeg er sikker på at ingen kommer til å kjøpe og jeg tenker at jeg får kjøpe den selv hvis den blir stående og uken etter har jeg plutselig solgt den og må bestille en til og så plutselig selger den masse og jeg blir helt rørt.

Sju: Det hender – en svært sjelden gang – at det å jobbe i bokhandel er skikkelig glamourøst. Man har intelligente samtaler med intelligente mennesker og det eneste som mangler er vinglass, leppestift og innerøyking. Av og til. Som oftest handler det om sjauing, tunge kasser, papirkutt, støv, brukne negler og stadig flere bestselgere.

Åtte: Det hender at kjente forfattere kommer inn og spør etter sin egen bok og tror at jeg liksom ikke kjenner dem igjen. Da hender det at jeg svarer “joda, jeg har den, men det er jo du som har skrevet den!” og da hender det de blir forferdelig flaue. Og så er det de som ikke spør etter sin egen bok og så sier jeg “er det ikke du som har skrevet…” og spør om de ikke kan signere det eksemplaret jeg har inne og så blir de glade. Ja, og så har vi dem som gjør et poeng ut av at de spør etter en bok de har skrevet selv, det er gjerne fordi de skal ha den med seg eller snakke om den et sted og har glemt sine egne eksemplarer hjemme og så kjøper de den og så ler vi godt.

Ni: Det hender jeg banner høyt inni meg og synes det jeg holder på med er fullstendig meningsløst.

Ti: Det hender det er verdens beste jobb.

(Bonusspor: Det finnes en kjent norsk forfatter jeg aldri kommer til å anbefale eller lese, av den enkle grunn at vedkommende oppførte så forferdelig stygt mot meg da jeg ekspederte h*n i bokhandelen en gang. Ta den.)