Forsøksvis.

jeg har alltid syns det har vært litt teit med folk som har to blogger, men nå er jeg blitt en sånn en selv. Navnet GLEMSELSPROPAGANDA var for bra til ikke å bli tatt i bruk, og siden det er desember kommer den bloggen til å få den forrykende innleggsfrekvensen av en post hver eneste dag. Hver eneste dag fram til 24. desember, that is.

Så, syns du det er for mange dårlige idéer i verden og vil ha hjelp til å kvitte deg med noen av dem? Legg inn Glemselspropaganda i internettrutinen din i desember, så skal vi se hva vi kan gjøre. Her på bruket ses vi på nyåret en gang.

Heia Nysgjerrigper!

Ingrid Lamark — Fri, 07 Oct 2011 08:42:39 +0000

Illustrasjon: Xavier Vergés, lånt på CC-attribution, lenket til kilde

I går var jeg kulturhurpe, i dag skal jeg slippe til pedagogen og lærerspiren (som jeg ikke er men som jeg gjerne skulle vært). Her om dagen kom nemlig den gledelige nyheten om at Forskningsrådets barnetiltak Nysgjerrigper i samarbeid med Språkrådet lanserer en egen språkpris!

Prisen Årets Nysgjerrigper har siden tidlig på nittitallet vært delt ut til skoleklasser som forsker på noe de lurer på, og heder og ære tilfaller den klassen som en jury bestående av forskere og pedagoger mener har det beste prosjektet. Hvert år deltar stadig morsommere og mer spennende prosjekter som stimulerer nysgjerrighet og forskertrang.

At Nysgjerrigper nå får en egen språkpris er intet mindre enn utrolig gledelig. Jeg er på ingen måte fagperson når det kommer til barn og språk, men jeg tror barn som blir oppfordret til språklig nysgjerrighet tidlig i livet legger grunnlaget for språkutvikling, leseferdigheter og en kritisk, kreativ og bevisst bruk av språket – hele livet. Som lærervikar og skoleassistent har jeg vært innom både det offentlige og det private skoleverket, og jeg mener at er det én ting som stimulerer læring er det det å kunne bruke språket vårt. Å knekke lesekoden, å kunne skrive, lese, bruke, tøyse med og utforske dette merkelige, mangslungne språket.

Illustrasjon fra Språkrådet, lenket til kilde

Jurykriteriene for språkprisen lyden sånn: «Nysgjerrigpers språkpris vert delt ut av Språkrådet. Prisen går til eit prosjekt der eit språkleg emne vert utforska. Emnet må ha tilknyting til norsk språk eller forholdet mellom norsk og andre språk. Vi brukar språket i all slags situasjonar, anten vi les, skriv eller snakkar. Namn på personar og stader, slang og dialektar, språk og teknologi er berre nokre døme på emne som kan utforskast. Utfordringa er å vise korleis ein skaffar kunnskap om språket og bruken av det.»

Med andre ord – et vell av muligheter å utforske, stille spørsmål ved og lære om. Så, til dere som er foreldre, lærere eller på annen måte involvert skoleklasser i barneskolealder: sjekk ut Språkrådet og Nysgjerrigpers språkpris! Jeg gleder meg stort til neste vår når forskningsresultatene kommer og både Årets Nysgjerrigper-prisen, språkprisen og flere andre spesialpriser skal deles ut. Lykke til!

Nyttige lenker:

* Årets Nysgjerrigper

* Nysgjerrigpermetoden.no

* Informasjon om språkprisen fra Språkrådet

* Den svenske dokumentarserien Barn og språk, tilgjengelig fra NRK

Fløtt deg – Kulturhurpene kommer

Ingrid Lamark — Thu, 06 Oct 2011 09:06:00 +0000

Det hender, som nå om dagen, at debatten om kulturkjerringa/kulturtanta kommer opp i nettavisspaltene, i bloggosfæren og på Twitter. Vi diskuterer kulturkjerringer, kulturgubber og kulturtanter. Jeg føler det er på tide å introdusere enda en gruppe:

JEG – EN KULTURHURPE.

Hallo.

Jeg har nesten ingen studiepoeng i litteraturvitenskap.

Jeg uttaler meg om bøkene dine allikevel.

Jeg eier foreløpig bare to kjoler fra UNO og én fra Gudrun Sjödén.

De er til gjengjeld svarte alle tre.

Jeg vil gjerne be flest mulig mannlige, selvsentrerte representanter fra forfatterstanden om å ta seg så mange boller som mulig.

Det betyr ikke at jeg kommer til å servere urtete til.

Jeg har lilla fotformsko med høye hæler (ja, det finnes).

Det hender jeg kommer i skade for å tråkke noen på tærne.

Jeg er smartere, yngre og sprekere enn deg.

Jeg bruker ikke tid på bøker jeg ikke liker.

Det er meg og mine som kommer til å sette dagsorden.

Snart.

Fløtt deg.

______________

Mer fra debatten:

- Groteskt snobbete og nedlatande

Kulturkjerring, reis deg!

Gutta Boys og kulturkjerringer

Din munn sier nei, nei, nei

Terget på seg kulturkjerringer.

Om boksnobber og kulturkjerringer

Kulturkjerring freister forstå forfattermenn

Om sommerferie, studentliv og søkeord

Ingrid Lamark — Tue, 27 Sep 2011 10:12:20 +0000

Neimen, hei, internett!

Det ble en lang sommerferie, gitt. I begynnelsen av juli var jeg i bra blogg-modus, inspirert og hadde uforholdsmessig god tid til å være meg. Så ble det sommeren, plutselig hadde jeg sagt opp jobben, latt håret gro, flyttet fra en by til en annen og startet en ny tilværelse som lesesalrotte og kulturhistoriestudent. Og før man vet ordet av det er man langt uti bokhøsten og høstsemesteret, og dagene og ukene suser rundt ørene på oss stakkars mennesker som forsøker å holde følge.

For å si det som Douglas Adams gjorde det når ting begynte å bli travelt: I love deadlines. I like the whooshing sound they make as they fly by. Historien skal forøvrig ha det til at godeste Adams en gang ble stengt inne på et hotelrom i tre uker sammen med forleggeren sin, for at boken So long and thanks for all the fish overhodet skulle bli ferdig.

Nuvel. Det verste som finnes er bloggere som skriver lange poster om at de ikke har oppdatert bloggen sin på lenge, så det skal ikke jeg gjøre heller. Det jeg derimot skal i gang med er å yte min fantastiske service for dere, kjære lesere. Jeg ser nemlig en del søkeord som leder til treff her på Det skrevne ord. Mange av dem relativt åpenbare, men noen uten så fryktelig mye logikk og enda mindre sammenheng med denne stakkars skrivebordsskuffen. Uansett – her følger en oversikt over noen av de vanligste søkeordene, samt noen mindre vanlige, dog mye festligere – og hvor du finner eller ikke finner relevante bloggposter i sammenhengen. Fyr løs:
* Jobbe i bokhandel er morsomt. Jeg gjør ikke det lenger, men har skrevet litt om det her og her.

* Forlagsliv er forlagsblogg-portalen til Cappelen Damm. Jeg har nevnt dem i en bloggpost her, og du finner Forlagsliv på den åpenbare adressen forlagsliv.no

* Utrydningstruede ord er en spalte som foreløpig bare har et par oppføringer, men det kommer fler. Trykk på emneordet utrydningstruede ord for å se alle.

* Om bøker og forfattere: Jeg har snakket om Mia Berner her, tok toget med Ragnar Hovland i denne bloggposten, skrøyt og tøysa litt om vampyrer og Deborah Harkness her og har skrevet denne artikkelen om Gaute Heivolls bok.

* Morgenbladets sommerfest 2011 skulle jeg gjerne vært på, men har så vidt meg bekjent ikke nevnt. Ei heller vet jeg hva du lette etter du som søkte på “lage problemer hos Komplett”, “synonymer på metode” eller “OKS Rulleski”, men velkommen skal dere være alle sammen.

* Og til dere som finner fram hit via søkekriterier som “jeg er så lei av kjedelige mennesker”, “om man ikke liker jobben” og “åh, det visste jeg ikke” eller “stygge ord å kalle en annen blogg” kan jeg bare si at slike ting har vi alle følt i tide eller utide, men jeg lover det går over.

* Noe av det samme går til deg som lurte på “ord om hvorfor elske en mann” - det er mange grunner til å elske en eller flere menn, en del av dem er himla fine.

*Å, ja, og så er det jo alle dere som leiter etter juicy støff om Rikard Wolff, kärleksbrev eller Kari Bremnes: i denne bloggposten finner du alt du leiter etter.

Så, hjertelig velkommen tilbake til Det skrevne ord, dere. Det kommer fler, mindre meningsløse og mer intelligente bloggposter her igjen litt etterhvert – jeg skal bare tenke over det en stund først. Hei så lenge.

Fra arkivet: Bokhandelkunder er de beste kundene

Ingrid Lamark — Sat, 09 Jul 2011 16:05:56 +0000

Inspirert av Birger Emanuelsen i CappelenDamm, som på bloggen Selvsagt her om dagen la ut en fin tekst med innledningen: “finn noe du har skrevet før, skriv det om og selg det som nytt” gjør jeg akkurat det. Deler av dette innlegget er gammelt og har tidligere vært publisert i Underskogs-tråden Bokhandlerskens Anekdotekalender (link dessverre kun for spesielt interesserte/inviterte).

Eksempel på bokhandelansatt. Stillbilde fra TV-serien Black Books

Jeg har tidligere skrevet om Ti ting du ikke visste om å jobbe i bokhandel, og nå skal jeg fortelle deg enda en ting du bør vite: hvis man jobber i bokhandel er det en fordel, om ikke å si en forutsetning, å være flink med folk. Nordmenn er et av verdens mest boklesende folk, og det betyr at alle – og jeg mener absolutt alle! – typer mennesker er på et eller annet tidspunkt innom en bokhandel, i hvert fall den typen bokhandel jeg jobber i. Selv i tidvis misantropiske øyeblikk har jeg innsett at det er nettopp bokhandelkunder som er mine favorittmennesker i verden. Og det skulle jo tilsi at jeg egentlig er ganske begeistret for menneskeheten som sådan.

Derfor, dere, bringer jeg herved en av mange ubetalelige anekdoter fra kundemøter, som har inspirert, frustrert, begeistret og/eller gledet meg på jobb.

Om noveller og frieri en desemberdag.

I rollene: Bokhandlersken og kunde – ung, pen mann. Det er tidlig på dagen, stille og rolig.

Kunde: Hei, du jeg lurte på om du kunne anbefale meg en av bøkene du liker skikkelig godt som du har i pocket!

Bokhandlersken (lykkelig): Hei du, ja det kan jeg helt sikkert. Nå leser jeg veldig mye og kan egentlig anbefale flere favorittbøker. Var det noe spesielt du tenkte på?

K: Jo, nei, det er til kjæresten min. Hun leser ikke så mye, men så er det en spesiell anledning, også ville jeg ha en liten ekstragave.

B: Ja, men da skal vi nok finne ut av noe…

(så følger en sekvens der Bokhandlersken geleider kunden til et par forskjellige alternativer, og sender han til slutt ut døra med en nydelig innpakket – om hun får si det selv – utgave av Johan Harstads novellesamling Ambulanse.)

Noen timer seinere:

Telefonen ringer i Bokbutikken.

Bokhandlersken: Bokbutikken, hva kan jeg hjelpe deg med?

Kunde: Ja, hei, jeg skulle gjerne snakket med en som jobber hos dere som heter [mitt navn]?

B: Ja, det er meg.

K: Ja, hei du! Jeg var innom og kjøpte en bok for noen timer siden, de der Ambulanse-novellene…

B: Ja, det husker jeg.

K: Ja, også ville jeg bare si takk for hjelpen!

B: Ja, men det var da bare hyggelig, det er det som er jobben min.

K: Ja, men det var så utrolig bra! For jeg ga den til kjæresten min da vi møttes i dag, og hun ble veldig glad, og så etterpå så fridde jeg og så sa hun ja!

B: Neimen, så hyggelig! Gratulerer!

K: Takk, det var bare det jeg ville si. Tusen takk igjen! God jul! Hadet!

B: Hadet!

Og dagen ble plutselig helt i orden.

Det er mulig dette blir et tilbakevendende konsept. Det er mer der det kommer fra, for å si det sånn.

Kärleksbrev i sanden – om Rikard Wolff og svenske boktrailere

Ingrid Lamark — Wed, 29 Jun 2011 10:11:32 +0000

: Rikard Wolff på Socialdemokraternas kongress 2011. Foto: Anders Löwdin, bilde lånt på CC-lisens fra svenske Socialdemokraterna, lenket til kilde

De som kjenner meg vet at jeg nærer en dyp fascinasjon for den svenske sangeren og skuespilleren Rikard Wolff. Her hjemme tror jeg jeg stort sett er i selskap med lilla tanter og avdankede homoaktivister (ikke at det er noe galt i det!), mens han i Sverige omtales som både folkekjær og elsket.

Det kan virke som om Wolff blir sett på som en relativt platt smørsanger og en sånn passe bra skuespiller. Vi kjenner han kanskje først og fremst som rollefiguren Zac i Colin Nutleys Änglagård-trilogi, og julekonsertene i samarbeid med Kari Bremnes. Det er fint, absolutt, trygt, mainstream. Etter mitt skjønn er han dessuten en stor poet - og en svært undervurdert sådan. Hører man ordentlig etter er tekstene han skriver alt fra usannsynlig vakre kjærlighetserklæringer til bitre og mørke betraktninger om personlig krig, frykt, tapt kjærlighet og homoaktivisme. Som i låten Kärleksbrev i sanden fra albumet Du får mig (om jag får dig) fra 2003.

Jag blev trött i handen
av alla kärleksbrev i sanden
Som jag diktade till dig
som jag diktade till oss

Men havet sköljar bort
våra kärleksbrev i sanden
som vi lämnade den sommaren
den där sommaren på stranden

Jag undrar om nån fann den
min bekännelse i sanden
som jag diktade den sommaren
som jag diktade till dig

Jag undrar om nån fann den
min bekännelse i sanden
som jag diktade den sommaren
sista dan på stranden

Och fasten åren går
och mitt hår har börjat gråna
ingen aning var du e
ingen aning vem du e

Så slår du vågarna mot stranden
på samma sätt som då
när jag fikk ondt i handen
av alla kärleksbrev i sanden

(…)

Om jag sluter mina ögon
då är jag bare tio
då ligger du bredvid mig
då ligger vi tilsammans

Du stryker med et grässtrå
et grässtrå över handen
den där sommaren på stranden
när vi skrev kärleksbrev i sanden

(…)

Og nå til høsten kommer altså Rikard Wolff med selvbiografien Riktikitavi på forlaget Wahlström & Widstrand. I følge ham selv og forlaget blir den en personlig bok, der leseren “(…)möter vi familjen Wolff, vänner, kollegor och kärlekar och inte minst Rikard Wolff själv – sidor som vi inte tidigare har sett, berättelser som vi inte tidigare har hört. “ (Fra forlagets omtale).

I min søken etter lanseringsdato og annet sladder/snadder rundt utgivelsen kom jeg over den ypperlige svenske siden Boktrailer.se. Her har svenskene skjønt noe norske forlag og bokbransje ikke har skjønt! Uavhengig av de forskjellige forlagene legger siden ut boktrailere for kommende bøker samlet på ett sted. I Norge er det meg bekjent stort sett bare forlaget Cappelen Damm som lager og legger ut boktrailere på sin kanal på YouTube – her kunne andre forlag med fordel fulgt etter og lagd egne trailere. Kanskje kunne noen lyse hoder også kopiert tanken bak boktrailer.se og samlet filmene på én side.

Åkke som – Rikard Wolff sin bok lanseres i august, og jeg må bare innrømme med en gang at jeg gleder meg stort til å lese både sladder og poesi. En CD med nye låter skal visst følge med også, så dette blir en riktig gavepakke til svorne fans. Jeg kommer nok tilbake med mer omtale når boken kommer (og forresten så har jeg bursdag omtrent samtidig som lansering, jeg bare nevner det!).

En humørpille på tampen: Rikard Wolff sammen med The Ark gjør låten Vackra pojkar, vackra män i en musikkvideo til å sukke henført over. Låten er forøvrig å finne på platen Stjärnklara nätter fra 1997.

Ti ting du ikke visste om å jobbe i bokhandel

Ingrid Lamark — Sat, 18 Jun 2011 13:38:49 +0000

Illustrasjonsfoto: Sergio Montijano. Lenket til Flickr-kilde, CC-lisens.

(Eller egentlig: Ti ting du ikke visste om oss som jobber i bokhandel)

Én: Det hender jeg forelsker meg i menn på grunn av bøkene de kjøper.

To: Det hender jeg juger så det renner av meg for å svare på et spørsmål om en bok jeg ikke vet noe om – og som oftest kommer jeg unna med det.

Tre: Det hender jeg sier at en bok er forferdelig kjedelig, fordi jeg er så utrolig lei av å selge den og heller vil selge en annen. Hvis jeg får til det blir jeg glad, hvis kunden allikevel kjøper boka jeg syns er kjedelig hender det at jeg tenker jeg “javel, synd for deg at du ikke hørte på meg”.

Fire: Det hender jeg begynner å grine på jobben fordi folk kan være så forferdelig kjipe mot deg når du står bak en disk.

Fem: Det hender også at jeg begyner å grine fordi folk er så utrolig fine mot meg der jeg står bak disken.

Seks: Det hender jeg bestiller et eksemplar av en bok jeg er sikker på at ingen kommer til å kjøpe og jeg tenker at jeg får kjøpe den selv hvis den blir stående og uken etter har jeg plutselig solgt den og må bestille en til og så plutselig selger den masse og jeg blir helt rørt.

Sju: Det hender – en svært sjelden gang – at det å jobbe i bokhandel er skikkelig glamourøst. Man har intelligente samtaler med intelligente mennesker og det eneste som mangler er vinglass, leppestift og innerøyking. Av og til. Som oftest handler det om sjauing, tunge kasser, papirkutt, støv, brukne negler og stadig flere bestselgere.

Åtte: Det hender at kjente forfattere kommer inn og spør etter sin egen bok og tror at jeg liksom ikke kjenner dem igjen. Da hender det at jeg svarer “joda, jeg har den, men det er jo du som har skrevet den!” og da hender det de blir forferdelig flaue. Og så er det de som ikke spør etter sin egen bok og så sier jeg “er det ikke du som har skrevet…” og spør om de ikke kan signere det eksemplaret jeg har inne og så blir de glade. Ja, og så har vi dem som gjør et poeng ut av at de spør etter en bok de har skrevet selv, det er gjerne fordi de skal ha den med seg eller snakke om den et sted og har glemt sine egne eksemplarer hjemme og så kjøper de den og så ler vi godt.

Ni: Det hender jeg banner høyt inni meg og synes det jeg holder på med er fullstendig meningsløst.

Ti: Det hender det er verdens beste jobb.

(Bonusspor: Det finnes en kjent norsk forfatter jeg aldri kommer til å anbefale eller lese, av den enkle grunn at vedkommende oppførte så forferdelig stygt mot meg da jeg ekspederte h*n i bokhandelen en gang. Ta den.)